Bevis på Cushings syndrom
Når veterinæren mistenker Cushings syndrom, vil de ta blod- og urinprøver for å bekrefte diagnosen. Man starter vanligvis med en generell screening av helsetilstanden – noe som innebærer mer generaliserte tester der veterinæren leter etter tegn på at hunden kan ha Cushings.
Forandring gjennom behandling
Uavhengig av årsaken til Cushings er resultatet alltid det samme - det produseres mer kortisol enn kroppen trenger. Dette fører til en langsom utvikling av flere kliniske symptomer som er assosiert med syndromet.
Å lete etter bevis på Cushings
Hvis de mer generaliserte testene vekker ytterligere mistanke hos veterinæren, eller hvis symptomene hunden viser gjør at veterinæren mistenker Cushings, vil Cushings-spesifikke tester bli utført for å bekrefte eller avkrefte diagnosen.
Siden kortisolkonsentrasjonen i blodet varierer kraftig gjennom dagen både hos friske hunder og hunder med Cushings, kan ikke diagnosen bekreftes med bare én kortisolmåling.
De to testene som vanligvis brukes for å bekrefte diagnosen, er lavdose deksametason suppresjonstest og ACTH-stimuleringstest. I de fleste tilfeller vil kjæledyret bli på veterinærklinikken mens testene utføres
Lavdose deksametason suppresjonstest (LDDST)
Under denne testen vil hunden bli injisert med et legemiddel som kalles deksametason. Hos hunder som ikke har Cushings vil denne injeksjonen undertrykke produksjonen av kortisol fullstendig.
Veterinæren vil avgjøre dette ved først å måle det «normale» nivået av kortisol i hundens blod. De vil deretter ta ytterligere to blodprøver 3-4 timer etter injeksjon av deksametason og åtte timer etter injeksjonen.
Hos hunder som ikke har Cushings vil kortisolnivåene etter injeksjon av deksametason være lave sammenlignet med «normale» nivåer – siden injeksjon av deksametason har hindret hundens binyrer i å produsere kortisol.
Hos hunder med Cushings vil kortisolnivået etter injeksjon av deksametason forbli forhøyet – siden deksametason ikke kan undertrykke den økte mengden kortisol som produseres hos hunder med denne tilstanden.
ACTH-stimuleringstest
Denne testen viser om hunden din overproduserer kortisol ved å teste responsen fra binyrene på stimulering av hormonet ACTH.
Veterinæren foretar denne testen ved først å måle det «normale» nivået av kortisol i hundens blod. De vil deretter injisere en syntetisk versjon av ACTH og ta en ny blodprøve etter én til to timer.
Siden ACTH naturlig stimulerer produksjonen av kortisol, vil kortisolnivåene etter injeksjonen øke utover normale nivåer hos hunder uten Cushings. Denne responsen er imidlertid vanligvis mild - de fleste friske hunder produserer en kortisolverdi på mellom 300-400 nmol/l i løpet av en time.
Hos de fleste hunder med Cushings øker kortisolproduksjonen etter injeksjon av syntetisk ACTH, og i de fleste tilfeller vil det ses en kortisolverdi på over 550-600 nmol/l i løpet av en time.
Det er imidlertid viktig å huske at ingen av disse testene er perfekte, og veterinæren må kanskje utføre begge testene for å få en diagnose. Det kan også bli behov for å repetere tester over tid for kjæledyret ditt. Vi anbefaler at du snakker mer detaljert med veterinæren din om den individuelle diagnostiske prosedyren for din hund.
Identifisert et tilfelle av Cushings?
Når de første testene har bekreftet Cushings som diagnose, kan veterinæren diskutere ytterligere tester for å finne ut om hunden har hypofyse- eller binyresykdom. Beslutningen om å utføre disse ytterligere testene vil avhenge av de individuelle omstendighetene rundt kjæledyret ditt.
Prosessen med å finne årsaken til Cushings kan innebære ytterligere blodprøver eller ytterligere billeddiagnostikk – inkludert ultralyd-, MR- eller CT-skanning.
Avhengig av individuelle omstendigheter, er det ikke alle hunder som får lokalisert sin Cushings - men disse testene bør vurderes, ettersom de kan diktere alternative behandlinger og/eller gi en oversikt over prognose for kjæledyret ditt.
Gode fremtidsutsikter ved behandlet Cushings
Ved adekvat behandling er det mulig å gjenopprette god helse og livskvalitet, samt redusere risikoen for utvikling av følgetilstander.
